|
For en tid tilbake hadde jeg en ny opplevelse. Den norske veterinærforening hadde invitert første og andre kull studenter på veterinærhøyskolen til fagdag. Flere veterinærer foreleste om sine spesialområder. Til min overraskelse ble jeg spurt om å ha et innlegg som representant for en med ”mindre tradisjonell karrierevei”. Det var spennende på flere måter.
Det ble svært tydelig for meg hvor mye studieårene egentlig betydde. Helt sentralt står avdøde professor i anatomi Henrik Edland. Han hadde mye omsorg for studentene og jeg fikk min del av den. Han så meg noen morgener da det aldeles ikke var ”studiesirkler” som lå mørke rundt øynene mine, men følgene av en livsstil jeg foraktet, men ikke klarte å bryte med. Edland oppmuntret meg og gav meg oppgaver. Jeg var også med hjem på gården i Nittedal. Alt dette gjorde noe med meg og selvbildet som var på minussiden. Jærbuen Edland var troende og vitnet på sin måte om Jesus. Sammen med vennskap og bibellesing med en i Navigatørene førte dette fram til en levende tro på Jesus. Edland fortsatte med etterarbeid på sin måte. Takknemligheten for det som skjedde i 1968-69 blusset opp igjen denne dagen. Men så tenkte jeg også: Ikke alle studentene kjente seg sett slik. Dessverre. Nok av ulike grunner….
Det er stas å feire 50 år når så mange er takknemlige for det Gud har brukt Navigatørene til i deres liv og sammenhenger. Men vi feirer også i erkjennelse av at vi ikke alle har kjent oss sett som de vi var, fått bidra ut ifra våre sterke sider og blitt hjulpet med våre behov. Dessverre. Nok av ulike grunner… I ettertid ser vi at noen opplevde metodene som viktigere enn å få hjelp med Jesusvennskapet. Følgelig ble det mer disiplin enn sunt disippelliv som det var dekning for inne i den enkelte. Visjonen i 2.Tim.2,2 om generasjoner ble strevsom om ikke nåden i Kristus Jesus ble den indre kraft og det vi fikk gi videre – slik v 1 sier. Kravene skygget for nåden. Disse erfaringene, særlig fra 70-tallet, har vi berørt tidligere i ”Gi det videre” og vi er lei oss for at noen ikke ble møtt som de ønsket og trengte. Vi har samtalt mye om dette og søkt å bearbeide erfaringer sammen med dem som sitter med dem, og for å lære.
Vi feirer 50 år med glede og ydmykhet. Vi ønsker dypt å være ”medarbeidere til glede” slik Paulus skriver i 2. Kor.1,24, og vi er takknemlige for stadig å lære med om å møte mennesker med nåde i vår tid med aktivitets-overskudd og relasjons-underskudd. Vi ser to veier:
Reis varder som viser vei, sett opp merkesteiner for deg! Legg nøye merke til den veien du gikk, sier Gud i Jer. 31,21. Hva lærer vi av den veien vi har gått – slik at vi best mulig kan forvalt det oppdraget Gud har gitt oss?
Ha øynene rettet framover, fest blikket på det som ligger foran deg, sier Ord. 4,25. Hvilke bilder og visjoner gir Gud – slik at vi gripes og styrkes for det spennende som ligger foran?
Vi ønsker å stå sammen med deg om oppdraget Gud har gitt. Han som kaller og utruster oss til å leve nær Jesus – og nær mennesker. For da vinnes og utrustes nye til tjeneste – der de er, fordi de er de de er.
Tusen takk for ditt engasjement, din forbønn og økonomiske støtte. Alt sammen varmer!
Ole-Magnus Olafsrud
| 
